LIVIAS ROM

Et rom i Livia’s eiendom utenfor Roma snakker til oss: «Maleriene hadde blitt min hud. Tusenfryd, valmuer, roser, laurbær, fioler, lerker og blåstruper. Jordbærtrær, sypresser, paraplypinjer – alt i en blågrønnaktig hage med blader skjelvende i sval bris. Å, som jeg savner det alt sammen.»

I denne sceneteksten presenteres en rekke mennesker i Roma i tiden rundt år null som alle var sterkt knyttet til keiser Augustus gjennom slektskap og ekteskap. LIVIA’s ROM blander fakta og fiksjon, fortid og nåtid, handlingsrom og pusterom. Det handler om å utsette seg for Historie. Målet er å synliggjøre at historie skapes gjennom hvilke spørsmål vi stiller og hvilke forventninger vi har. Gradvis beveges publikum fra å være distanserte observatører, og til slutt ender de inne i historien i det innerste rommet i dialog med de historiske skikkelsene.

Teksten er bygget opp som moduler av ulike tekst-sjangre og er sånn sett eksperimentell. Men i sin ytre form er den skrevet i tre akter med et preludium og et postludium, og fremstår dermed som en anakronisme – slik også stykkets karakter er: Her er nåtid og fortid blandet, både gjennom karakterenes spillestiler og replikker, og gjennom hovedkarakteren Rommet som har eksistert i over to tusen år. Sceneteksten er skrevet med tanke på musikalsk fremføring i enkelte deler, og den er skrevet med utgangspunkt i at et frittstående hagerom finnes inne i scenerommet.

​

«Livia’s Room» er et tverrfaglig kunstnerisk prosjekt inspirert av et underjordisk rom med fresker på alle vegger: Et stort utvalg av trær, busker, blomster og fugler i et skoglandskap med blå-turkise farger. Hagerommet var opprinnelig en del av Villa di Livia like utenfor Roma, sannsynligvis et kjølig tilfluktssted i de varme sommermånedene i den romerske perioden for Livia, keiser Augustus' kone, nå utstilt på Nasjonalmuseet i Roma.

 

Livia var en sentral rådgiver for mannen sin og holdt seg ikke innenfor grensene for hva en kvinne kunne tillate seg å gjøre. Hennes rykte som en av de ondeste kvinnene i verdenshistorien er basert på tekster skrevet av historikere fra romertiden, som ikke kunne akseptere at kvinner hadde makt. Med en referanse til Virginia Woolfs «A room of one’s own» gjør vi rommet til hovedpersonen, og grunnlaget for en tids historie om kvinners stilling både nå og da. Teigen ønsker å skape atmosfære og situasjon gjennom tekst, lyd, tekstil og kropp, og vil invitere til sanselige opplevelser samt tidsutvidelse. Publikum vil bli tatt med i og utenfor et omkledningsrom som vil omfavne fortid, nåtid, sans og sensibilitet, rom for pust og handling.

​

IN PROGRESS LESNING, 27. sept 2020, Cornerteateret

​

FORSKNINGS- OG SKRIVEPROSESS

Professor Emeritus i klassisk arkeologi Rasmus Brandt:
 

«Teigen ser ikke på fortiden som en serie av nøytralt observerte og beskrevne hendelser, men som en rekke av stadig gjentatte levende handlinger utspilt i nye sammenhenger. På den måten utvides vår forståelse av fortiden, men også vår forståelse av oss selv som historiske vesener.»

 

PhD Magdalena Öhrman, førstelektor i klassiske studier ved University of Wales:

«Ett stort tack för att jag fick vara med på de fantastiska Livias rum-dagarna i Rom. Det var en underbar upplevelse att få arbeta tillsammans med ditt team, få insikt i hur ni arbetar tillsammans och få vara med vid work-in-progress föreställningen. Som forskare med tjänst betald med allmänna medel frågar jag mig ofta om mitt arbete verkligen är relevant och på något sätt meningsfullt för omvärlden – jag tycker ju förstås att det är spännande, men därutöver? Att få vara med i Rom var en underbar bekräftande upplevelse.

Det var enastående att mötas med sådan nyfikenhet av hela teamet men framförallt att så påtagligt se och uppleva att er gestaltning av alla de tankar och funderingar som freskerna i Livias rum ger upphov till (oavsett om man närmar sig dem som akademiker eller turist, konstnär eller kvinna, eller allt på en gång) gör dem och deras långa historia mycket mer levande, mycket mer betydelsefulla, än vad ens den mest lysande och ’publika’ akademiker någonsin skulle kunna åstadkomma på egen hand. 

Ert arbete, både under föreställningen och under konferenstiden, fick verkligen alla mina olika infallsvinklar på och upplevelser av freskerna (som student med trötta fötter första gången i Rom, som forskare om kvinnors arbete, som frusen nordbo och resenär som njuter av Medelhavsområdets dofter och ljud) att destilleras i ett magiskt ögonblick.»

Skrevet etter deltagelse på konferansen i Roma. 

​

ANMELDELSER

​

I Livias Verden

«Det sceniske universet i Livias rom er preget av overskudd og lekenhet. I og

rundt scenografien får vi servert fragmentariske og episodiske scener,

monologer, collageaktige talekor, felles sang og replikkvekslinger fra Livia selv

og menneskene rundt henne. Utenom Sverre Breivik, som både spiller en

fortellerskikkelse og Livias sønn Drufus, er det kvinnene som snakker i denne

forestillingen. Vi møter Octavia, keiser Augustus’ søster, datteren hennes

Antonia og keiser Augustus’ datter Julia. Teigen behersker hele det litterære

språkets register, og teksten veksler uanstrengt fra det poetiske og inderlige, til

det muntlige og humoristiske.

Særlig er det interessant hvordan det etableres en logikk der alle karakterene

på scenen stadig ser seg selv utenfra med distanse. Ensemblet veksler både

mellom nærhet og avstand til egne rollefigurer og mellom en nåtid og stadige

forsøk på å gjenfortelle og reflektere rundt tidligere hendelser. I grunn likner de

tidsreisende gjenferd – rett og slett spøkelsesaktige skikkelser som beveger

seg på tvers av tid og rom. For eksempel utbryter Antonia som gifter seg med

Livias sønn Drusus at «Jeg var heldig, jeg fikk Drusus, men han døde. Det er

så lenge siden. 2000 år». På denne måten får materialet en veldig stor

elastisitet. Ikke minst er invitasjonen av publikum inn i scenografien på

begynnelsen og slutten av forestillingen en strategi som effektivt etablerer og

forsterker dette grepet.

(...)

Parallelt med at kvinnene i forestillingen forteller om et samfunn der de er

prisgitt mennene og er deres eiendom, der de giftes bort mens de fortsatt er

barn for å sikre familieallianser og på den måten er brikker i det politiske

spillet, utforskes også muligheten for fleksible handlingsrom innenfor

systemets tilsynelatende kvelende ytre rammer. Dermed tegnes det bilder av

Livia, Julia, Antonia og Octavia som selvstendige og egenrådige

kvinneskikkelser som har vært minst like viktige for historien som sine

 

ektemenn. Ved hele tiden å la karakterene spørre oss og hverandre om hva

som egentlig skjedde, fungerer forestillingen som en invitasjon til å tenke med

og rundt det historiske materialet. På den måten illustrerer Livias rom hvordan

representasjon og historisk hukommelse er bevegelige størrelser som alltid

endrer seg i takt med blikket som ser og minner oss på at noe vi har glemt kan

vise seg å være avgjørende.

​

Scenekunst.no 31.10.2021, av Judith Dybendal

​

Kunstfaglig Kraftprestasjon

«Livias rom» tar oss med til romertiden og viser oss på en sirlig fortryllende måte at fortiden er ikke hva den en gang var. 

(...)

Bak forestillingen står altså et særdeles sterkt kunstnerisk team som er villige til å eksperimentere og utvikle i fellesskap.

(...)

Forestillingen er ofte fragmentarisk, og den som ønsker seg en sammenhengende fortelling fra a til å vil bli skuffet. For snarere enn å komme med klare svar, er det som om kunstnerne søker å la tidens ulike historiske fragmenter snakke gjennom seg. Det er modig.

​

​Bergens Tidende 22.10.22, av Grethe Melby