FOOTFALLS

on all that strand

at end of day

steps sole sound

until unbidden stay

then no sound

on all that strand

long no sound

until unbidden go

steps sole sound

long sole sound

on all that strand

at end of day                      

(Roundelay av Samuel Beckett 1976)

img-Footfalls027.jpg
img-Footfalls034.jpg
img-Footfalls044.jpg
img-Footfalls019.jpeg
img-Footfalls019.jpeg
img-Footfalls033.jpg

Footfalls - en natt ved horisonten
 

Footfalls av Samuel Beckett (1975) og En natt vid horisonten av Gunnar Ekelöf fra diktsamlingen Fragment av abstrakt teater (1927),

oversatt og bearbeidet til en teaterforestilling av Lene Therese Teigen

i Visningsrommet på Kulturhuset Verftet, Bergen, i sene timer, februar 1991.

 

Det er rundt midnatt. En glassvegg skiller publikum og skuespillere fra mørket ute, byfjorden og utsikten til Askøy som ligger som oversådd av stjerner. Stemningsfullt.

De to aktørene, en mor som kanskje er død, en datter som kanskje aldri har levd, spilles av Liv Heløe og Marianne Ustvedt. Vi aner en kontaktløs kontakt utfra en ensomhet større enn universets stillhet, individet i sentrun av sitt liv, lukket inne bak sitt eget øye, kastet inn i omstendigheter av identitet.

Den episke form har nådd et nullpunkt, selvoppholdsdriften er tilbake. Dette er Beckett.

Liv Heløe spiller mor med stor presisjon og stringent disiplin, en mortekjepp av en mor på 90 år. I kontrast til Marianne Ustvedts følsomme søkende uttykk som den, tross alt, stagnerte datter skapes et spenningsfelt som løfter dette tilsynelatende tunge stoffet og holder publikum i ånde.

En annen positiv medskapende faktor er innflettingen av Ekeløfs lyrikk, om tretthet som synker til jorden. Om sneens hvite blomster som langsomt faller og sletter alle spor.

Scenografien har et stilisert kollagepreg i hvitt, glass og sten med speileffekter.En hardhet som understreker nerven i menneskesinnene der noe er ødelagt og der ingen etterforskning kan komme inn til kjernen, men fra denne kjernen strømmer fortvilelsens poesi. Foruroliggende.

Her ligger noe av stykkets absolutte styrke. Det har dybde i sin ubegripelighet. Enkeltindividets lodd som et fragment av eksistensens mysterium gjenspeiles også i musikken av Tore Dimmestøl.

Sammensetningen av Beckett/Ekeløf, innenfor den rammen Lene Teigen har skapt, er blitt en opplevelse av sjeldent kaliber, et modig prosjekt med fin balansering. Mye av kunsten ligger i et tomheten som uttrykkes skaper fylde i tilskueren ... ved horisonten.

(Janne Aass, Klassekampen 14.2.1991)


 

Fra Gunnar Ekelöfs ”En natt ved Horisonten”, oversatt av Lene Therese Teigen:

I dette rommet kan vi altså muligvis gå inn, men ikke forbli, fordi hele handlingen går i sirkel. Rommet føder et rom, som føder et rom og så videre i sirkel, ja, i spiral, men en spiral på bare et nivå. Høyt eller lavt? Om vi er kledd i dykkerdrakt eller flyverdrakt spiller ingen rolle. Hvert av disse rommene er likevel det trykkammer som foregriper uendeligheten. At uendeligheten er urimelig og ikke eksisterer spiller ingen rolle. Hvert rom er et trykkammer. De følger etter hverandre med mange atmosfærers vanntrykk, luftfortynnende og komprimerte, med en atmosfære som om årene kommer til å svulme ved tinningene og flates ut, hele tiden på hverandre, fulle av tomhet og fylde, som perforeringen ved kanten av stillhetens celluloid fylles av tannen og følger seg selv over tannhjulet med den ene tannen. Denne hendelsen, denne følge, denne løpende hunden er en eneste kontinuerlig handling uten hode eller hale, uten subjekt. Den svever, den oscillerer i verdensrommet, men den har ikke noe jeg og altså ingen tyngde. Alt annet er opphengt for ikke å falle.

Rundt omkring synker trettheten mot jorden. Eller er det sneens hvite blomster som springer ut av Intet i uberegnelig høyde og sakte regner ned over jorden? Ordene svever i verdensrommet. Ikke et ord faller.

Men trettheten synker mot jorden.

MEDVIRKENDE

LENE THERESE TEIGEN
Bearbeidelse og regi, scenografi, dramaturgi, oversettelse
LIV HELØE

Som moren
MARIANNE USTVEDT

Som datteren
JON KETIL JOHNSEN

Fremfører «Helvetestalen» fra Portrett av en kunstner som ung mann av James Joyce

stemme på bånd

TORE DIMMESTØL
Komponist
ASBJØRN-JOHNSEN/ DNS
Lysdesign

CATTY HOPSTOCK
Kostymer
TRUDE RABBEN
Lystekniker
MARIANNE ROLAND
Produsent
TROND KVIST
Foto

SAMARBEIDSPARTNERE
Den Nationale Scene v/ Tom Remlov

 

ORIGINALSPRÅK

Engelsk og svensk
 

OMTALER
«Brukt slik som her blir visningsrommet en virkningsfull teaterarena, med publikum sittende bakerst og vendt mot glassveggene som gjør nattemørket, den svarte Byfjorden og lysene på Askøy til en del av scenografien. Inne er alt hvitt og kaldt som is og snø – vegger, kostymer, rekvisitter.

Lene Teigen har fått en fullstendig samklang mellom regi og scenografi (...) Resultatet er mest som en dramatisert og iscenesatt resitasjon; med en handling som stadig fryses og avbrytes.»

Sissel Hamre Dagsland, Bergens Tidende 9.2.1991


STØTTET AV 
Bergen kommune